«Levebrødsbedrift», hva er det?
Begrepet levebrødsbedrift brukes om de helt små bedriftene, de som har som hovedmål å være et levebrød, eller alternativ til fast jobb, for en person eller familie.
Slike bedrifter har ikke store tanker om å vokse utover den kapasiteten som ligger i bedriften ut fra arbeidskapasitet, kompetanse, plass, utstyr og kundekrets. Og tilbudsspekteret er gjerne tradisjonelle tjenester eller produkter rettet mot et lokalt eller begrenset marked.
Slike bedrifter har dessverre liten oppmerksomhet hos politikere og andre offentlige personer og institusjoner. Og når det brukes er det ofte i litt nedsettende og negativ betydning. F.eks. har Innovasjon Norge utelukket levebrødsbedrifter fra sitt interesseområde, pr definisjon.
Men realiteten er at slike små bedrifter utgjør over 90% av alle bedrifter i Norge, og utgjør ca 50% av alle arbeidsplassene i landet. Så på en måte er disse «Levebrødsbedriftene» selve ryggraden i samfunnet.
De fortjener mer respekt og oppmerksomhet både i omtale, i skattepolitikken, velferdspolitikken, næringspolitikken, distriktspolitikken, og ikke minst for betydningen i lokalsamfunnene rundt om i landet. Hva ville bygda eller bydelen vært uten frisøren, nærbutikken, håndverkeren eller fysioterapeuten?
Vi har sett under koronapandemien at de første som ble rammet var nettopp de små levebrødsbedriftene. Heldigvis ble de etter hvert tatt opp i og omfattet av «virkemiddelapparatet», men få av dem kvalifiserte likevel til å få tilskuddsmidler pga størrelsen. Pengene fløt raskt, og i strie strømmer, til de store bedriftene for å redde de ansattes arbeidsplasser der. Du små måtte stort sett klare seg selv på dagpengeordningen.
Dette er de små bedriftenes hverdag. De må hver dag slåss for seg selv, sørge for seg selv, ved å betjene kundene så godt de kan, jobbe utover normal arbeidstid, ta risiko, følge lover og regler som stort sett er designet for større organisasjoner som har egen HR-avdeling, QA-avdeling, HMS-avdeling, økonomiavdeling som tar seg av slikt.
De små bedriftene består av optimister. Kreative sjeler med tro på fremtiden og seg selv. Som er villige til å yte mer enn forventet, satse egne penger, og hente ut beskjeden lønn fra bedriften sin. Hvert år starter 60.000 slike optimister egen bedrift og begir seg ut på den riskofylte ferden mot drømmen om en levedyktig bedrift med en trygg hverdag. Bare 30% kommer dit…..
Hvorfor?
Kanskje optimismen var for stor. Realismen for liten. Troen på at samfunnet og systemet ligger til rette for dem og heier på dem overdrevet. I et valgår som i år har vi hørt veldig lite om rammebetingelsene for de små bedriftene og hva som kan gjøres for å øke sjansen for å lykkes gjennom de første oppstartsårene.
Jeg slår derfor et slag for denne gruppen optimister og gjør mitt så lenge jeg kan for å bidra til at sjansen for å lykkes i denne kritiske fasen av en bedrifts liv øker.
Lenge leve «Levebrødsbedriftene» – uten dem stopper Norge.